Norsk villsedum

Bli med oss på reisen fra import til bærekraftig innsamling av norske planter, og se på utfordringene og endringene som har skjedd i norsk frøproduksjon, inkludert utviklingen av autentiske og bærekraftige sedumtak.

Fra lupiner til sedumtak
– en omveltning i norsk planteindustri

For ikke så alt for lenge siden, så ble det faktisk plantet lupiner med vilje. Ikke bare av hageeiere som syntes disse var en fryd å se på, men også forskningsinstitusjonene som laget alle slags problemstillinger rundt hvordan man kunne bruke denne til eksempelvis fôr i landbruket. Siden den gang har vi tatt en helomvending.

For mindre enn ett tiår siden begynte NIBIO arbeidet med å inndele planter etter geografiske regioner. Allerede før de hadde fått i gang og skalert opp frøproduksjon for hver av regionene de selv hadde foreslått, så hadde kundene stilt seg i kø for å kjøpe frø. I tillegg begynte planlagte, større prosjekter å starte dialogen med at de nå kun aksepterte planter med norsk opprinnelse i sine anlegg.

Hvordan påvirket dette så planteprodusentene? Ikke alle hadde fått med seg denne nye informasjonen eller tatt innover seg interessen for stedstilpassede frø og planter, og dette skapte et skille blant produsentene. Det er jo supert at alle ønsker seg det som er det beste for naturen, men produksjonslinjene hos leverandørene klarer ikke nødvendigvis å snu seg rundt like fort. 

Trykk på bildet for info om Bygg Reis Deg 2023 og foredrag om Villsedum.

Norsk Sedum 

I lang tid har samfunnsøkonomien til vårt langstrakte land basert seg på import og eksport. Frø er intet unntak. Det har vært mer kostnadseffektivt å kjøpe inn frø fra blant annet USA, England, Tyskland og Nederland enn å produsere det selv her til lands hvor minstelønnen er mye høyere. De som satset på helnorske produksjonslinjer, var minst lønnsomme og konkurransedyktige. Kundene var helt enkelt ikke villige til å betale mer for norske produkter. Dette har endret seg, og dette endrer også spillereglene for markedet.

Det er lett å kjøpe frø fra utlandet, og bestiller man fra en produsent med lang fartstid så vet man at disse vil fungere om man bare følger oppskriften. Vilt genetisk materiale er annerledes og her til lands har vi begrenset erfaring med høsting av dette. Når man som produsent skulle kjenne seg klar for å ta steget, så renner det over med spørsmål man er nødt til å ta stilling til. Når det gjelder norsk Sedum, så blir det: Hva finnes egentlig ute i norsk natur som tilhører denne bergknappfamilien (Crassulaceae)? Hvor gror disse? Hvilken tid på året kan man høste disse? Hvilke deler av planten kan man høste bærekraftig for videre formering? Hvordan får man tillatelser til innsamling? Dette er spørsmål som blir stadig viktigere i lys av den økende interessen for stedstilpassede planter, ikke minst for sedumtak.

Om man skulle lære seg å lese kart og terreng for å kunne analysere hvor man forventer at plantene skal kunne forekomme, så er det slettest ikke sikkert at de dukker opp i store klynger, eller at de er der i det hele tatt. Hvordan gjør man egentlig en slik ekspedisjon effektiv med tanke på logistikk?

Leting på land og strand 

Når man omsider har fått på plass de nødvendige tillatelsene, og bestemt seg for hvor man ønsker å lete, så må man faktisk også finne ut hvor man skal parkere. Skal man traske i 3 timer til en fjelltopp, for så å finne intet mer enn en håndfull sedumblomster, så blir innsamlingen fort et evighetsprosjekt. Noen av de beste lokasjonene finner man iblant rett ved siden av en motorvei, men med 5 kilometers avstand til nærmeste parkeringslomme. Hva gjør man når Yr tok feil, og det plutselig begynner å pøse og blåse? Innsamling av norske arter er lett i teorien, men i praksis bør man være innstilt på våte støvler og gnagsår når man skal lage bærekraftige sedumtak.

Oppskalering 

Heldigvis kom gjengen fra Bergkapp som samlet inn norsk plantemateriale seg helskinnet gjennom ekspedisjonen, etter mange snorkfylte netter i norske hytter uten isolasjon og oppvarming. Til slutt kom da fasen hvor innsamlet materiale skal foredles og oppskaleres til tiltenkt formål. Denne prosessen er heller ikke rett frem. Lite vet man om hvorvidt det ville norske materialet skulle vise seg å ha andre egenskaper enn det som er blitt kultivert frem over flere tiår med seleksjon i veksttuneller og drivhus. Vi kan i det minste konstatere at vår villsedum har overlevd reisen, og trives godt i vår jordblanding. Dette inkluderer også kystbergknappen (Sedum anglicum), som ingen andre i Europa driver produksjonslinjer for. Om kort tid vi ha rikelig av sedum basert på norske, ville arter, og dermed spesialtilpasset norske klimaforhold.

Stor etterspørsel 

I kjølvannet av suksessen med det blågrønne taket på Vega Scene, så er det mange prosjekter som har satt seg tilsvarende ambisjonsnivå for sine planteplaner. Her ser det noen ganger ut til at kun fantasien setter grenser for hva som er mulig å hente inn av plantemateriale og produsere opp. Flere prosjekter ønsker seg nå eksempelvis småbergknapp (Sedum annuum) og lodnebergknapp (Sedum villosum) på taket sitt, men disse artene vokser altså så sparsommelig og utilgjengelig at det ville tatt et tiår å skalere opp noen produksjon. Disse frøene får man ikke tak i selv på internasjonale nettsider for sjeldne planter. Én ting er imidlertid sikkert – interessen for norske planter er kommet for å bli.