Å leve med regnet
Er regnet vår livsnødvendige venn, eller en fiende som skaper oversvømmelse og ødelegger våre eiendeler? Vi har tatt en prat med Kim Paus om både dagens og morgendagens mulige løsninger for å håndtere overvann.
Takk til Kim Paus som har bidratt til denne artikkelen. Kim er førsteamanuensis ved NMBU, har lang erfaring som rådgiver i byggebransjen, og er en ressursperson innen temaet overvann.
– Vannet er en svært viktig ressurs, og vi har lenge hatt en ufornuftig tilnærming til dette – sier Kim Paus. Vi har lenge tenkt på nedbør som et problem som skal fortest mulig vekk fra byene våre. Dette har gitt oss en del problemer, særlig når klimaet nå er i endring.
Parallelt øker alderen på det gamle avløpsnettet som ligger faststøpt under bakken. Omfanget av avløpsnettet er så stort at det er vanskelig å vite hvor problemene kommer neste gang. Dermed presser det seg frem flere og flere risikoområder der vi kan få overvannsskader i nær fremtid.
Tilbake til naturen
– Det som nå skjer er at vi er i gang med å tilbakestille vårt syn på dette. Vi begynner å bli åpne for å lære av den som kan det best – naturen. I dag lar vi oss inspirere av naturen for hvordan vi bør gjøre ting, og vi forsøker å etterligne hvordan økosystemene fungerer
når vi nå bygger byene våre. Dette avlaster kommunale avløpssystem, og hindrer flom og oversvømmelser.
Naturens metoder gir byene en mer helhetlig og naturlig vannbalanse der vi ikke umiddelbart fører alt regnvann rett i renseanlegg, og deretter bruker unødvendige penger på å rense denne nyttige ressursen.
I tillegg gir disse naturbaserte løsningene også et mindre CO2-fotavtrykk, økt biologisk mangfold, estetiske opplevelser og bedring av folkehelsen – fordi vi mennesker liker å oppholde oss der det er grønt. Bare se på Heatmap i treningsappen Strava. Her vises det tydelig hvor folk liker å trene – i naturen og langs de blå og grønne strukturene i byene våre.
Ikke noe for meg
Kim fortsetter – mange sier at de blå og grønne elementene er fine, men er lite interesserte i å endre noe selv eller bruke penger på grønne tak og løsninger. Enten det er snakk om nybygg eller eksisterende bygg, så blir grønne løsninger vanligvis sett på som en unødvendig utgiftspost.
Hvem må tenke grønt?
Jeg foreslår at vi bør ha en mer helhetlig tankegang rundt dette, sier Kim. Det er lett å tenke at egen innsats ikke utgjør noen forskjell. Men det er summen av at vi alle gjør noe, som gjør at vi alle kan få en samlet og kostnadsreduserende effekt. Problemene knyttet til overvann er en samfunnsutfordring som vi ikke har en 100% perfekt løsning på i et helhetsperspektiv, men i praksis så blir det kommunene som må lede an, og som har mulighet for å endre utviklingen. Kravene som stilles til eksempelvis naturbasert håndtering av overvann på nybygg må anses som en viktig del av en større løsning.
Penger å spare?
Noe som også kan sette litt fart på utviklingen er at vann- og avløpsgebyrer forventes å øke betydelig fremover. En tilnærming for å gjøre dette billigere for oss alle er nettopp å fokusere mer på å få bygget lokale, naturbaserte løsninger. Denne vinklingen bør man fremheve for å få flere til å reflektere over kostnadseffektiviteten til lokal overvannshåndtering. Det er som regel billigere å gjøre noe med årsakene til at problemer vil oppstå, enn å vente til konsekvensene renner fullstendig over. Men det er ikke alltid så lett å vite konkret hva konsekvensene vil bli. Vi mangler fortsatt en del kunnskap om hvor overvannet kan skape problemer, og akkurat hvilke virkemidler som vil være de mest effektive. Hadde vi virkelig visst alt, så kunne vi straks ha satt i gang skreddersydde tiltak nøyaktig der det vil være fremtidige kriseutgifter som bør unngås. Det er fortsatt usikkerheter knyttet til den eksakte effekten av alle mulige former for tiltak, så vi vet faktisk ikke helt hva som er best, og hvor og når det vil gi umiddelbar gevinst å implementere disse løsningene.
Mer enn bare lønnsomhet
Her må vi ikke glemme å se det store bildet, og erkjenne at en del dimensjoner ikke kan måles i kroner og ører. Det handler om mye mer enn bare penger. Vi må tenke på retningen vi går i for den helhetlige byutviklingen, og hvordan vi faktisk ønsker å ha det i fremtiden. Jeg tror at dette er det riktige perspektivet. Hva er for eksempel en ren Oslofjord verdt?
Leve med regnet
En holdning jeg tror vi i større grad bør ha fremover, er at vi må leve på lag med regnet istedenfor å motarbeide og forsøke å bygge oss ut av naturen hele tiden. I kombinasjon med naturbaserte løsninger, så må vi også tåle å bli litt våte på beina. Vi må redusere økonomiske tap, men samtidig strekke komfortsonen. Vi har bygget opp et system hvor alt skal være veldig sikkert og A4. Ikke misforstå meg – jeg liker sikkerhet – men når vi skal leve mer på naturens premisser, så tror jeg vi må tåle å ha naturen tettere på kroppen. Jeg tror vi må erkjenne at noen områder kommer til å bli hardt påvirket når disse store regnskyllene kommer. Det er kanskje enda viktigere at vi forbereder oss på at problemer og skader faktisk vil kunne oppstå – og vi har tenkt over hvordan vi vil løse disse, enn at vi blindt fokuserer på tekniske og dyre løsninger som i teorien skulle være problemfrie, men utløser full alarm når det uforventede oppstår. Begrepet resiliens – at vi står stødig når uhellet er ute, og hvor raskt vi kommer på banen igjen for å utbedre og omstille oss – der har vi mye å gå på. Slik regelverkene er nå, så er det liten aksept for noen som helst form for risiko. Det kan derfor tenkes at det i dag bygges kostbare vann- og avløpstekniske anleggssystemer, hvor et bedre alternativ ville ha vært en liten oversvømmelse på et tilrettelagt område. Dette ville kostet mye mindre å bygge og vedlikeholde. Og selv om risikoen for oversvømmelse teknisk sett blir høy, vil overvannet likevel bli håndtert på en trygg måte.
Et spørsmål til ettertanke
Kanskje det hadde vært nok med kun naturbaserte løsninger i de aller fleste områder, uten å stille omfattende krav til at alt av regnvann må håndteres lokalt i tillegg? Man kan forestille seg at veldig mange kommuner i Norge stiller overdrevent strenge krav til håndtering av overvann både fordi man ikke vet hvor skadene vil oppstå, og fordi vi har en kultur der vi skal bygge oss ut av problemene.
Her kan vi gjerne lære av andre land. Blant annet lengre sør i Europa kan man finne flere skilt der det står «oversvømmelsesområde», og der befolkningen er vant til å leve med variasjon i vannstand som følger været. Kanskje vi i Norge heller skal tillate at enkelte områder «skades» på denne måten? Vi bør i hvert fall ta den debatten, og kalkulere og få veiet opp faktiske kostnader.
Kombinere flere løsninger
Jeg tror naturbaserte løsninger er en viktig del av fremtidsretningen for overvannsfaget, men i seg selv utgjør det ikke hele fasiten. Sett i et større perspektiv, så må vi prøve å sende overvannet dit det gjør minst skade. Eksempelvis grønne tak – det er en fin løsning – men det er bare en liten del av helheten av samfunnstiltak som er nødt til å komme på plass. Grønne tak forsinker belastningen på avløpsnettet, og reduserer den totale vannmengden som går videre og må renses. Dette er veldig bra, men vi må også ha en plan for hva som skjer videre etter vannet renner av taket.
Det er etter hvert bygget et virvar av ulike naturbaserte, mekaniske og høyteknologiske løsninger; fra åpning av elver og bekker, regnbed, grønne vegger, rensedammer, fordrøyningsanlegg under bakken, systemer for resirkulering av vann og sensorer som kan overstyre ventiler. Med høy sannsynlighet ligger det et utappet potensiale i muligheten for å styre sluk, magasiner og ventiler i sanntid. Enten dette gjøres av mennesker i et kontrollrom eller gjennom avanserte maskiner, vil vi kunne optimalisere mengde vann og avrenning basert på regionale forskjeller i nedbør og vannstand.
Det er greit å kunne holde igjen vannet når det er tørt, men når neste regnbyge nærmer seg hadde det vært fint med en stor rød knapp for å tømme systemene. Fremtiden er spennende – og grønn.
