Mange snakker om viktigheten av å tilbakeføre naturen. Men hva er historien som førte oss til dette tapet av natur, og hvordan kan vanlige folk bidra til å rette dette opp? Vi har tatt en prat med en sentral person innen dette temaet: Andres Iversen fra Miljødirektoratet.

Reparasjon av Norges elver og bekker

Takk til Anders Iversen for sine bidrag til denne artikkelen. Anders er fagdirektør i Miljødirektoratet, og ekspert på restaurering av vassdrag.

Vi har snakket med Anders Iversen om restaurering av vassdrag. Når vi spør hva det absolutt viktigste rundt dette er, sier han: - Hvis det er er ting jeg vil at folk skal forstå, så er det viktigheten av å jobbe på lag med naturen og ikke mot naturen. Å tilpasse oss klimaendringene kommer til å koste oss store summer. Når man jobber på lag med naturen med det vi kaller naturbaserte løsninger, så får man systemer som i stor grad opprettholder seg selv uten dyre vedlikeholdskostnader. Motsatt vil grå infrastruktur på et eller annet tidspunkt kreve veldig kostbart vedlikehold, Når vi velger viktige langtidsløsninger, så må vi ikke bare tenke på hva som er billigst for å oppnå et enkelt formål. Vi må også tenke på hva som er billigst for å oppnå et enkelt formål. Vi må også tenke på hva som gir mest samfunnsnytte totalt sett, og det er ofte nettopp de naturbaserte løsningene.

Vi spør Andres: “Hvordan har situasjonen for norske vassdrag endret seg siden 1950?” -Vi har hatt en stor økonomisk utvikling, og det har ført til økt urbanisering med utbygging av byer, tettsteder og industriområder som har spist av naturen. Transport- og energibehovet har endret vill og urørt natur til en natur som er oppsplittet av kraftlinjer, veier og jernbaner. Samtidig har vi fått et stadig mer industrialisert jordbruk og skogbruk, med bruk av tyngre maskiner og mer effektive metoder. Tidligere åpne vassdrag har blitt ledet gjennom turbiner, lagt i rør under byer og veier, bekker har blitt fylt igjen og myrer har blitt drenert for å skape jord- og skogbruksarealer.

Hovinbekken 1895

Kloakk rett i elven og grå flomhåndtering

På 50-tallet var det helt legitimt å slippe ut det meste av kloakk og annen forurensning rett ut i elvene. Når elvene etter hvert begynte å lukte vondt, så løste man dette ved å gjemme dem under bakken i rør. Enkel løsning på problemet-tenkte man da. Det var nok lurt å få kloakken i rør, men ikke så lurt å lede bekken og overvannet ned i de samme rørene. Totalt sett bygde vi oss fremtidige problemer. Ikke bare mistet vi alle fordelene som naturen i og rundt elven ga - og vi tok for gitt, men med økt befolkning og klimaendringer nådde vi stadig oftere begrensninger i kapasiteten til rørnettet. Ved ekstremregn begynte man å oppleve at kloakkvann kom sprutende ut av kumlokk fordi også regnvannet gikk inn i de samme rørene og ikke i bekken som var blitt borte.

På 50-tallet var det også vanlig tenking å løse flomproblemer med kanaler med flomvoller i betong som bare skulle få vannet rakset mulig bort. Men med klimaendringer og ekstrem nedbør så man stadig oftere flommer gikk over kapasiteten til flomvollene og førte til skade. Andre steder ledet flomvollene bare med vann med økt fart til områdene lenger ned i vassdraget og medførte mer risiko for skade der.

Hovinbekken 1959

Ødeleggelsen fortsetter

Først rundt 70- og 80-tallet begynte man å bli ordentlig klar over forurensningsproblematikken. Da begynte vi å få på plass regelverk med grenseverdier for hva som var lov til å slippe ut. Vannkraftutbyggingen, som har gjort at vi i dag har mye fornybar energi, medførte også på sin tid store naturinngrep og betente konflikter. I lys av motstanden rundt vannkraft-som ofte fokuserer på villaks og fiskemuligheter-begynte man også å bry seg om hvordan det egentlig står til med det som lever i vannet. Fortsatt i dag dukker det opp slike konflikter i samfunnsdebatten. Så hvorfor ødelegger vi fortsatt flere elver og vassdrag hvis vi nå har så mye kunnskap om hva dette har medført?

Anders fortsetter: -For det første har vi mye eksisterende aktivitet som påvirker vann og vassdrag, og for det andre så ligger der igjen mange gamle synder som er både tidkrevende og kostbare å få ordnet opp i. Fremdeles i dag dukker det opp situasjoner med en krevende balanse mellom miljøhensyn og andre legetime samfunnsinteresser som skaper arbeidsplasser og inntekter. Eksempelvis skaper utbygging av vei ikke bare muligheter for infrastruktur og effektivisering, med det kan også forårsake ny ødeleggelse av vassdragsnatur hvis det ikke gjøres på en miljøtilpasset måte

2030-målet

Tilstanden for norske vassdrag har vært for nedadgående siden industrialiseringen, og vi har prøvd å snu denne trenden lenge. I 2007 fikk vi EUs vanndirektiv inn i norsk regelverk, som ser både på den kjemiske tilstanden, altså forurensningen, og den økologiske tilstanden til alt det levende som finnes i vannet. Dette er nå rammen for vannforvaltning i alle yndigheter og kommuner.

I dag har nødvendigheten av dette blitt veldig tydelig selv på den internasjonale agendaen. FNs bærekraftsmål, EUs biodiversitetsstrategi og den ferske Montreal-avtalen i 2022 (COP15) gjør det klart at vi ikke kan tro at det er mulig å løse klimakrisen uten å samtidig løse naturkrise. Begge må sees som del av et større og sammensatt problem, og løses samtidig. FNs klimapanel (IPCC), FNs Miljøforsamling (UNEA) og Nordisk Ministerråd peker på at økosystem- eller naturbaserte løsninger og restaurering av natur kan bidra til å løse klima- og naturkrisen i kombinasjon, og i tillegg gi mange andre fordeler for samfunnet. Nå har Norge faktisk fått på plass en nasjonal strategi for restaurering av vassdrag, og målet er nå at vi innen 2030 skal restaurere mer enn vi ødelegger-og restaurere minst 15% av alle forringede vassdrag.

Investere i naturen

Når EUs biodiversitetsstrategi kom for noen år siden, så estimerte de at hver euro investert i naturrestaurering vill gi tilbake mellom 8 til 38 euro i samfunnsnytte. Påvirkningen slik naturrestaurering har på folkehelsen, og selve reduksjonen dette gir i stress og sykemeldinger er viktig for trivsel og folkehelse, og må verdsettes. Folk liker å komme seg ut, og de fleste har nok kjent på at det er lettere å slappe av i naturen.

Ser vi utenfor urbane prosjekter, så vil man raskt finne områder der det med hensyn til flomdemping vil være direkte lønnsomt å gjenåpne elver og bekker fordi en buktende elv med flomsletter og våtmarker kan håndtere nedbør og flom mye bedre enn det rør eller kanaler kan. En ulempe med tradisjonelle kanaler og flomvoller er jo at selv om de gjerne får vannet bort fra det aktuelle området, så øker de også vannhastigheten og kan medføre mer vann med større fart og dermed større ødeleggelser lenger ned i vassdraget. Åpne grønne løsninger gir plass til å bremse og holde vannet tilbake i grønne områder der det ikke er til skade for kritisk infrastruktur og boliger. Dette er et godt eksempel på en naturbasert løsning for klimatilpasning, som gir samfunnsnytte for både klimatilpasning, natur og mennesker.

Naturlige fordeler

Vi får altså mange tilleggsverdier når vi gjenåpner vassdraget. Som et eksempel har gjenåpning av Hovinbekken i Oslo gitt tilgang til flotte turområder nær der folk bor, og mye mer attraktive boligområder. Insekter, fugler og planter har fulgt den gjenåpnede bekken ned fra marka og kommet tilbake til byen slik at biologisk mangfold har fått en boost. Mengden overvann som kan håndteres ved ekstremvær er mye høyere nå, enn når bekken gikk i rør under bakken. Dessuten får man en god del naturlig vannrensning, fordi vegetasjon og sollys gjør at miljøgifter blir brutt ned raskere. Næringsstoffer i vannet, som man ellers ville brukt ressurser på å filtrere bort, er naturlig gjødsel for vannplantene som dermed renser vannet for oss. Dette er et eksempel på at vi ikke bare må se på den billigste løsningen for å håndtere overvann, men den samlede samfunnsnytten av å både håndtere overvann, få tilbake naturmangfold, få naturlig rensing av næringsstoffer og miljøgifter, og verdien av attraktive tur- og boligområder. Det er altså typisk for naturbaserte løsninger at de gir mange tilleggsverdier

På rett kurs inn i fremtiden

Den nye nasjonale strategien for restaurering av vassdrag er et supplement yil de regionale vannforvaltningsplanene som er på plass i hele landet. Dette supplementet er ment å øke oppmerksomheten rundt fysiske restaureringstiltak. Oslofjord-planen som mange på Østlandet har hørt om i media fungerer litt på samme måte. Det er tenkt som et supplement til de regionale vannforvaltningsplanene, og har til hensikt å øke den politiske oppmerksomheten og bidra til bedre lokale prioriteringer.

Strategien for restaurering av vassdrag peker også på potensialet for vinn-vinn løsninger mellom forbedringer av vannmiljøet og naturbasert klimatilpasning f.eks å velge løsninger for flomdemping og overvannshåndtering som spiller på lag med naturen

I de vannforvaltningsplanene som ble godkjent av Regjeringen i høst, så ligger det inne forslag til over 12 000 tiltak som vil bedre vannmiljøet. Disse kan være alt fra spesifikke kommuner som må rydde opp i spredt avløp eller forbedre sine renseanlegg, til tiltak innen landbruk for å redusere avrenning av næringsstoffer. Noen miljøtiltak følges opp av NVE som nå reviderer gamle vannkraftkonsesjoner som ikke oppfyller dagens miljøkrav. Andre miljøtiltak kan eksempelvis være rene oppryddingstiltak der det ikke lenger finnes en ansvarlig eier, som etterlatenskaper fra enkelte gamle gruver og skipsverft.

Den totale effekten av alle disse tiltakene gir en tydelig retning, og skal sørge for at vi er på rett vei mot godt vannmiljø fremover.

Hva kan folk gjøre?

“Hva kan så vanlige folk gjøre for å bidra til å restaurere og tilbakeføre naturen?”, spør vi. - Flere steder i byene har veletablerte elveforum, vassdragsvenner og andre organiserte grupper som har god oversikt over den lokale elven eller bekken, og gjør en aktiv innsats for å ta vare på sine lokale vassdrag. Historisk er det også utenfor byene fiskeforeninger som er lidenskapelig opptatt av å ta vare på sin del av vassdragene. Det å være med i slike foreninger gir også mye sosialt - sier Anders. Slike grupper kan også søke om tilskudd fra Miljødirektoratet til vannmiljøtiltak.

Man må ikke glemme at vassdragene har en utrolig viktig friluftsverdi som har betydning for folkehelsen både fysisk og mentalt. Både nordmenn og turister oppsøker stille vann, klukkende elver og brusende fosser når du skal på tur. Og for mange er det viktig å prøve fiskelykken. De som driver med turisme, ja de forstår hvor sterke disse opplevelsene faktisk tiltrekker mennesker. Hvis vi står sammen for vannet kan vi gjenskape både natur og byområder som gir de samfunnsløsningene som folket og framtiden trenger.